3.4. 1980-tallet: Partiet bygger seg opp

3.4.1. En ny situasjon

Tilbakeslaget i 1980 ble på flere måter et svært viktig vendepunkt for det unge partiet PKK. De var blitt fysisk jaget vekk fra de områdene som hadde vært høyest prioritert siden midten av 70-tallet, dvs. de kurdiske områdene av Tyrkia. Selve organisasjonen var sterkt svekket, med flesteparten av partiets åpne tilhengere enten i fengsel eller drept — inkludert flere medlemmer av sentralkomitéen: Kemal Pir, Mehmet Hayri Durmush og Mahsum Doghan. Mange døde også i fengslene (bl.a. som følge av tortur); det offisielle tallet er 592 personer frem til de sivile politikerne kom i regjering igjen i 1983 (McDowall 1996:413). I tillegg var betingelsene for både legale og illegale politiske aktiviteter blitt sterkt begrenset av militærstyret som holdt landet i et stramt jerngrep. Bare én ting var på PKKs side, nemlig at de hadde klart å redde seg ut av landet og dermed berget seg selv.

På denne måten begynte etterhvert snart kampen innen fengslene å få en viktig rolle i å vise fortsatt motstand. Pir og Durmush døde f.eks. begge under en sultestreik i Diyarbakir-fengslet i september 1982, mens Doghan hengte seg selv på den kurdiske nyttårsdagen Newroz 21. mars tidligere på året. Symbolsk var dette svært viktig, fordi det viste at kurderne ville fortsette kampen også i fangenskap og foretrakk døden for egen hånd. Fire uker etter Doghans selvmord satte fire andre fanger fyr på seg selv, for å lage "frihetsbål". I januar 1984 sultestreiket også de tyrkiske politiske fangene, noe som var med å skape oppmerksomhet rundt de langvarige rettssakene og rundt behandlingen av de innsatte, f.eks. bruken av tortur og isolasjonsfengsling. Til og med under selve rettssakene kunne de anklagete være innesperret i metallbur — kjørt frem ved hjelp av en truck — eller lagt i jern til de grader at det var umulig å bevege seg (Middle East Report juli-august 1994:13).

Likevel var fengselskampene langtfra noen erstatning for en oppegående organisasjon uten for murene. I dag innrømmer PKK åpent at de i årene 1980-82 mest var en "en amatørmessig…sammenslutning av intellektuelle, bønder og studenter" (Çelik 1995:8), selv om medlemsstokken talte 300 kadre med flere års erfaringer med undergrunnsarbeid. En stor andel av medlemmene hadde bare så vidt lest partiprogrammet, slik at det også var nødvendig å sette i gang med omfattende studier i tillegg til organisatoriske og militære forberedelser. De første årene etter kuppet måtte PKK derfor bruke på gjenoppbygging, og på å legge en strategi for å vende tilbake til tyrkisk Kurdistan. I hele 10 år ble dette det viktigste spørsmålet for organisasjonen, dvs. hvordan de igjen skulle skaffe seg fysisk og politisk fotfeste innen Tyrkias grenser. Samtidig hadde en rekke andre begivenheter gjort at Kurdistan-konflikten for alvor var blitt løftet opp på den internasjonale scenen, der PKK måtte forholde seg til et konstant skiftende nettverk av allianser, trusler og dobbeltspill og et helt sett av svært mektige aktører:

Med revolusjonen i Iran (februar 1979) og den sovjetiske invasjonen i Afghanistan (desember 1979) var USAs innflytelse i regionen blitt kraftig utfordret. I løpet av svært kort tid var NATO-landet Tyrkia blitt en langt viktigere brikke i storpolitikken enn tidligere, samtidig som det var blitt utvalgt av Pengefondet/IMF til å bli prøvestein for en ny og hardere kurs over for gjeldstyngete lånsøkere. Det var urolighetene forut disse begivenhetene som gjorde at USA hadde valgt å se gjennom fingre bl.a. med Kypros-konflikten. Dessuten lå den kanskje viktigste amerikanske militærbasen — Incirlik — rett uten for Diyarbakir i de kurdiske områdene, og USA var absolutt ikke interessert i å miste den. Det var bl.a. her Pirincilik-radaren lå, som var helt avgjørende for å kunne overvåke den nyeste våpenbegrensningsavtale med Sovjet (SALT-2). Etter at USA hadde innført våpenboikott i 1974 hadde Ecevit beordret de 26 amerikanske NATO-basene i landet stengt, og da den ble opphevet igjen i 1978 var det bare blitt gjenåpnet fire av dem (O’Ballance 1996:118). I NATO-kretser var det derfor allmenn anerkjenning av de nye militære makthaverne fra 12. september-kuppet, noe som også gikk igjen i de første reaksjonene fra EF sitt ministerråd. Det var først i takt med de økende menneskerettsbruddene at de europeiske statene begynte å bli mer kritiske: I 1982 klaget de franske, nederlandske og nordiske regjeringene inn Tyrkia for den europeiske Menneskerettskommisjonen (Udkig 1983:32).

3.4.2. Kriger og konfrontasjon

Utover 1970-tallet hadde det vært bevegelse blant kurderne i både Tyrkia, Irak, Iran og Syria. I løpet av bare ett år hadde det nå vært militærkupp i Tyrkia, palassrevolusjon i Irak (juli 1979) og en folkelig revolusjon i Iran som var blitt tatt over av bazarborgerskapet og presteskapet (Halliday 1979:266). Også i Syria var det uroligheter, og mellom 5.000 og 25.000 muslimer holdt på å bli henrettet (Encyclopedia of the Orient). Over alt gikk det svært blodig for seg, ettersom ingen av verken de gamle eller nye regimene var villige til å tåle opposisjon. Det nye irakiske lederskapet under Saddam Hussein tok dessuten straks mot tilbudet om å erstatte Iran (tidligere Persia) som vestens fremskutte støtte i området, noe som imidlertid innebar full krig mellom de to landene helt frem til juli 1988 — dvs. omtrent like lenge som krigen i Afghanistan. For kurderne i de to landene betød det at deres områder var blitt forvandlet til nærmest konstante slagmarker, og at de i tillegg skulle kjempe mot "sine egne" for to ulike regimer som begge betraktet dem som potensielle forrædere og fiender av regjeringen. Samtidig lot de tradisjonelle kurderpartiene seg åpenbart villig sette opp mot hverandre: Helt frem til februar 1984 ledet f.eks. KDP-Iran fortsatt heftige kamper mot den islamske regjeringen i Teheran (15.000 kurdiske peshmergaer mot 250.000 iranske soldater), som samtidig ble støttet av KDP-Irak mot at Iran skulle ta avstand fra PUK; PUK hadde på sin side en allianse med Saddam Hussein frem til oktober det samme året, der den tyrkiske utenriksministeren besøkte Baghdad for å få avtalen forpurret (O’Ballance 1996:137).

Med den økte vestlige støtten til både Tyrkia og Irak — i tillegg til de tradisjonelle Israel-båndene — begynte nå Syria å spille en viktigere rolle for den motsatte siden; dvs. først og fremst de sovjetiske interessene mot USA/NATO, den pan-arabiske motviljen mot Israel og endelig de kurdiske og palestinske opprørerne i de syriske nabolandene. I 1982 kuttet Syria ut alle forbindelser med Saddam Hussein-regimet, til fordel for de irakisk-kurdiske partiene. På det tidspunktet hadde Syrias regjering allerede lenge nært motvilje til Tyrkia. Den ene grunnen stammet helt tilbake fra tiden som fransk protektorat i 1938, der det såkalte Hatay-området (tidligere Alexandretta) ble gitt til Tyrkia som en gave fra den franske regjeringen. Den andre grunnen var spørsmålet om vannforsyning, som var av økende strategisk betydning: Utover 1970-tallet var Ankara begynt å opptrappe sin byggevirksomhet av demninger på Eufrat-elven, som går gjennom både Syria og Irak før den igjen møtes med den andre store Tigris-elven (NOTE 61). Dette førte etterhvert til at Tyrkia fikk skaffet seg en stadig viktigere "vannklemme" på Syria, noe som skulle bli en permanent kilde til konflikt mellom de to landene utover 1980- og deretter 1990-tallet.

Det har likevel aldri vært slik at alliansene (eller fiendskapet) var 100% faste. Allerede den 20. april 1979 underskrev f.eks. representanter for Irak, Iran og Tyrkia en felles avtale i Baghdad om å ikke tillate kurdiske separatister å operere i grenseregionene — dvs. før Saddam Hussein, men etter Ayatollah Khomeini (O’Ballance 1996:11). Etter noen års pause gjenopplivet Tyrkia og Iran i januar 1983 deres gamle Joint Observation Committee fra 1954 (om overvåking av grensen); og allerede i mai 1983 utvekslet de to regjeringene rundt 1.000 fanger fra hvert land, en operasjon som ble gjentatt i hvert fall i 1985 (O'Ballance 1996:157) og deretter trolig med (u-)jevne mellomrom siden den gangen. 1983 var også det året der EEC/EF holdt tilbake sin økonomiske støtte til Tyrkia, mens militærstøtten fra USA til gjengjeld ble doblet. På det tidspunktet var antallet amerikanske NATO-baser økt til seks (mot 26 på slutten av 70-tallet); likevel gikk ikke Tyrkia med på å la NATO-basene transportere militært utstyr som skulle brukes til USA og Israel sin invasjon av Libanon, som akkurat da var under opptrapping (O’Ballance 1996:152). Året før det (1982) hadde israelske jagerfly i tillegg gått til til lynangrep mot en fabrikk i Irak for å stoppe produksjonen av irakiske atomvåpen. Og etter at regimet til Saddam Hussein i Irak hadde blitt pumpet full av vestlig-produserte våpen et helt tiår, ble det med invasjonen av Kuwait i 1990 plutselig avsverget som et nytt Hitler-regime. Ingen kunne vite seg sikker mot å få kniver i ryggen, og den ene dagens venn var den neste dagens fiende.

I dette lyset har PKKs avtale med Syria vist seg påfallende stabil: Selv om Syria underskrev avtaler om "felles kamp mot terrorismen" med Tyrkia både i 1985, 1987 og 1992, betød ingen av dem noen dyptgående endringer i praksis (O’Ballance 1996:157). Syria har aldri offisielt anerkjent PKK, men har f.eks. tillatt organisasjonen å bruke militære treningsleire i Libanon sammen med diverse palestinske grupper, samt avholde kongresser på syrisk jord. I 1987 fikk Öcalan lov å bosette seg i et område av Damaskus som normalt er avskåret for utlendinger, og ved inngangen til 1990-tallet åpnet PKK trolig formelle rekrutteringskontorer med adgang til å rekruttere kurdere som var syriske statsborgere (Imset 1992:170-171). En forutsetning for denne kurdisk-syriske alliansen var imidlertid at PKK ikke skulle blande seg inn i syrisk innenrikspolitikk, heller ikke i forholdene for kurderne. Konkret betyr det at de ikke får protestere f.eks. mot forholdene for de 200.000 kurdiske flyktningene i al-Hasaka-provinsen, som aldri har aldri fått noen borgerrettigheter i Syria. De har heller ikke lov å si noen ting mot diskrimineringen av de 15% ikke-araberne (kurderne selv utgjør 8,5% eller 1,5 millioner), eller mot at det er forbudt å bruke kurdisk i undervisningssammenheng; både offentlig og privat (McDowall 1999. NOTE 62). Til forskjell fra Tyrkia blir kurderne imidlertid ikke undertrykt nettopp fordi de er kurdere, men bare fordi de ikke er arabere. Akkurat den nasjonale undertrykkingen har dermed en annen karakter, som PKK åpenbart har akseptert å leve med inntil videre. I mellomtiden har organisasjonen vokst, og i 1991 hadde PKK sannsynligvis 8.000-10.000 væpnete tilhengere i Syria, som bare ventet å gå til krig mot Tyrkia (Imset 1992:174).

3.4.3. Allianser blir smidd (1980-1984)

Det var i denne situasjonen at PKK måtte finne en måte å overleve på, og få iverksatt sine store planer. Allerede utover 70-tallet var det blitt etablert samarbeid mellom flere av de ulike gruppene fra Tyrkia og de forskjellige fraksjonene av PLO, og det var heller ikke ukjent med kontakter til syrisk etterretning (NOTE 63). På denne måten fikk også PKK etterhvert innpass i Bekaa-dalen i Libanon, der de kunne trene opp sine folk sammen med erfarne palestinere, derav flere med sovjetisk utdanning. Fra 1981 befant det seg trolig ca. 40 PKK-medlemmer på treningsleir i Libanon (NOTE 64), ut av et samlet antall på ca. 300 "kadre" (Çelik 1995:8).

På partiets 1. eksilkongress i juli 1981 vedtok organisasjonen at det hadde vært feil å angripe andre grupper som KUK og TDKP (tidligere Halkin Kurtulushu). På det tidspunktet var det store diskusjoner mellom den delen av ledelsen som befant seg i Vest-Europa og de som befant seg i Midt-Østen. De første (representert ved Baki Karer, Kesire Yildirim og Cetin "Semir" Güngör) mente det var mest hensiktsmessig å ha ledelsen i Europa, og at det var for farlig å sette i gang en geriljakrig. Denne linjen ble snart stemplet som "en linje for å likvidere partiet og gjøre det reformistisk", og led grundig nederlag på PKKs 2. kongress i 1982: Ingen fortalere for "Semir"-linjen fikk noen ledelsesverv, i tillegg til at Öcalan tok personlig kontroll over hele organisasjonen. Sentralkomitéen (SK) ble midlertidig suspendert og erstattet med en ledelseskomité bestående av Öcalan selv og hans stedfortreder Abbas; SK-medlemmene kunne bare få tilbake sine verv i den grad de var "flittige og ble funnet verdige" gjennom sitt praktiske arbeid i felten. Karer, Yildirim og Semir ble likevel fortsatt beskyldt for å tilsidesette kongressvedtakene, og for å "strides med hverandre frem for å utvikle aktiviteter". Samtidig brukte sikkerhetspolitiet PKK-avhoppere for alt de var verdt til å beskrive PKK som en anti-demokratisk og terroristisk organisasjon, godt hjulpet av sitater om at opposisjonen nå offisielt var "likvidert" og "brakt fullstendig til taushet" (Çelik 1995:8-11).

I mellomtiden ble PKK plutselig trukket med inn i en ny krig, etter at Israel innledet sin USA-godkjente Libanon-invasjon 1982-85. Dette førte på sin side til at Syria trappet opp støtten til både kurdiske og palestinske grupper, samtidig med at de kuttet ut alle forbindelser med regimet i Irak (som i mellomtiden var blitt fjernet fra USA sin liste over "terroristland", så lenge de fortsatte med å bekjempe Iran (Entessar 1992:142)). Endelig betød Syria sine Moskva-forbindelser at PKK fikk adgang til det sovjetiske kultursentret i Damaskus. Heretter ble Öcalan med mellomrom beskyldt for å være en syrisk agent, og PKK for å være et sovjetisk våpen for destabilisering av NATO-alliansen. Likevel er det ikke noe som tyder på at Sovjet på noe tidspunkt åpent har støttet PKK verken politisk eller militært (Imset 1992:174); snarere er det motsatte tilfellet, dvs. at PKK åpent har støttet Sovjetunionen eller i hvert fall unngått å ta klart avstand fra Sovjet før etter 1989.

Med PKK og PLO som våpenbrødre mot Israel kunne PKK fortsette med å vinne nye venner (NOTE 65), bl.a. i Libya og Iran, samtidig med at de vant frem i de kurdiske eksilmiljøene i Europa. Endelig fikk også PKK kontakt med KDP-Irak, etter først å ha blitt avvist av KDP-Iran. Fra 1983 inngikk de to partiene en felles "solidaritetspakt", som ga PKK mulighet til å bruke KDP-baser i Nord-Irak — i tillegg til å sette opp sine egne i området. I over fire år hadde de to partiene et utstrakt samarbeid, og en overgang var både KDP, PKK og IKP (Iraks Kommunistiske Parti) representert i den såkalte "Central Base" (Lolan-basen) i det nordøstlige hjørnet av Irak, på grensen mellom Tyrkia og Irak (Imset 1992:183-185).

På få år fikk PKK med andre ord bygget opp et viktig kontaktnett til både store og små aktører i Midtøsten, som gjorde det mulig for dem å sette i gang sine egne prosjekter. Gjennom å bytte etterretningsopplysninger fra sine grensekrysninger til skiftende partnere, klarte de også å få tilgang på områder som f.eks. var kontrollert av Iran eller Syria, og allerede mot slutten av 1983 hadde den tyrkiske grenseregionen blitt infiltrert av PKK-enheter og det var blitt opprettet fler mindre baser. De viktigste målområdene var Hakkari, Van og Siirt. I 1985 kunne de til og med opprette sitt eget "militærakademi" i Libanon, etterhvert kjent som "Mahzum Korkmaz-akademiet". Her kunne de utdanne sine egne folk, og bearbeide erfaringer. Antallet "profesjonelle revolusjonære" var økende.

Fortsatt var det likevel en del viktige problemer i felten, bl.a. fordi geriljaenhetene forholdsvis ofte gikk seg vill i det vanskelige terrenget. Dessuten fantes det fortsatt en viss indre opposisjon mot partilinjen, og minst 10 personer (inkludert et medlem av Sentralkomitéen) ble skutt på forræderianklager — beskyldt for agentvirksomhet. Endelig måtte det brukes mye tid på omhyggelig planlegging, ettersom det stadig forekom mindre trefninger: Selv om PKK i prinsippet bygget på støtte fra de jordløse bøndene, forsøkte de samtidig å ikke utfordre de stammene som hadde lovet støtte til uavhengighetskrigen (Imset 1992:32-39). På denne måten ble PKK mer og mer profesjonelle, og følte seg snart klare til å ta på seg større oppgaver.

3.4.4. PKK går til angrep (1984-1987)

Fire år etter kuppet mente partiledelsen endelig at det var blitt mulig å komme videre, og det ble besluttet å gjennomføre en "vår-offensiv" under betegnelsen "Kurdistans Frigjøringsenhet" eller Hazen Rizgariya Kurdistan (HRK): 15. august 1984 gikk to ulike HRK-grupper på hver 40 menn (det var ingen kvinner som deltok. Çelik 1995:33) til aksjon mot de to grensebyene Eruh og Semdinli ca. 40 km fra hverandre; politistasjoner og militærbygninger ble angrepet med maskingeværer og raketter; to personer ble drept og 11 såret. Fanger ble satt fri og politiarkiver ødelagt (O’Ballance 1996:154). Medieomtalen var stor både i Tyrkia og Vest-Europa, og det samme var jubelen innad i PKK. Samtidig var det en anspent atmosfære i påvente av reaksjoner fra militæret. Derfor kom de neste aksjonene først i oktober, etter omhyggelige forberedelser.

Sannsynligvis hadde PKK bare rundt 100 profesjonelle geriljasoldater på det tidspunktet, dvs. 1/5 av partikadrene (O'Ballance 1996:154, Çelik 1995:17). For å nå ut til fler mennesker besluttet PKK derfor å opprette en nasjonal frigjøringsfront (Kurdistans Nasjonale Frigjøringsfront — ERNK; Eniya Rizgariya Netewa Kurdistan) fra 21. mars 1985, som straks skulle arbeide for å sette i gang oppstander utover sommeren. Öcalans høyre hånd, Mahsum Korkmaz ble gjort til den første lederen. I form av grupper på 10 personer skulle ERNK først krysse grensen og deretter vinne innpass hos lokalbefolkningen. I praksis hadde Tyrkia imidlertid gjenvunnet kontrollen og klarte å få drept flere titalls partimedlemmer og jaget resten på flukt i fjellene: PKK hadde overvurdert mulighetene for å sette i gang en geriljakrig på forholdsvis kort tid, men ansvaret ble lagt på de aktive i felten. Samtidig hadde PKK igjen angrepet representanter for andre kurdergrupper og bl.a. drept fem medlemmer av KUK. Denne "sekterismen", pluss de harde straffene mot PKKs egne medlemmer som brøt med organisasjonens ordrer, fungerte som påskudd for KDP (som dessuten var under intenst press fra Tyrkia) til å bryte forbindelsene fra slutten av april (22.4.1985) og be PKK om å forlate sine baser i Nord-Irak. To måneder før de lovete oppstandene måtte Serxwebun melde at "alt måtte begynne forfra igjen" (Imset 1992:38-44).

Frem til PKKs 3. kongress 25.-30. oktober 1986 i Libanon (SAC 1994:37) bestod partiets aktiviteter først og fremst av nålestikksaksjoner over grensen, og angrep på "kollaboratører" og såkalte landsbyvakter eller korucu, dvs. det nye systemet med væpning av lokale regjeringsstøtter i landsbyene. Krigføringen ble definert som "overlevelse og motstand". Den manglende massestøtten var fortsatt et helt avgjørende problem for partiet alene av rent logistiske årsaker, dvs. behovet for transport- og forsyningstjenester. For å kunne skape en virkelig geriljahær var det på sikt helt utilstrekkelig med bare enkeltkontakter i landsbyene. Følgelig vedtok også kongressen å erstatte HRK med ARGK (Kurdistans Folkelige Frigjøringshær) og starte oppbyggingen av en "deltidsmilits" ved siden av de mer profesjonelle fulltidskrigerne. Selv om arbeidsdelingen fortsatt i praksis var noe uklar, var det meningen at ERNK først og fremst skulle være en politisk front med ansvar for demonstrasjoner osv. i tillegg til å forberede rekrutter på å gå inn i den egentlige geriljastyrken ARGK.

Selv om ERNK-lederen Mahsum Korkmaz ble drept under et angrep det samme året, hadde PKK likevel klart å gjennomføre en ny "våroffensiv" og drepe 200 utvalgte personer, deriblant 12 soldater i et risikabelt angrep mot sikkerhetsstyrkene — den første direkte konfrontasjonen med et så farlig mål. Handlingen førte da også til Tyrkias første militærangrep inne på irakisk territorium, som imidlertid ramte feil og drepte 150 KDP-peshmergaer i tillegg til irakisk-kurdiske sivile (Imset 1992: 185). Mens Saddam Hussein hyllet aksjonen, var det skarpe reaksjoner både fra KDP, Teheran og Libyas Oberst Kadaffi. I takt med slike repressalier fra Tyrkia — som gikk hardt ut over KDP sine posisjoner — begynte også alliansen med PKK å bli tynnslitt. Sannsynligvis følte KDP seg også truet av PKKs angrep mot stammevesenet i tyrkisk Kurdistan, og fra 1987 fordømte KDP-lederen Massoud Barzani åpent PKK sine aksjoner "som ramte andre kurdere", og uttalte at PKK "kjemper verken for det kurdiske folket eller for Kurdistan. PKK fortjener bare hat og forakt fra hele det kurdiske folket og fra de som kjemper på deres vegne" (Imset 1992:49-51). Parallelt med denne utviklingen hadde PKK imidlertid fått til separatavtaler med Jalal Talabani sitt PUK, etter at dennes forhandlinger med Saddam Hussein hadde brutt sammen i 1984. Til forskjell fra KDP kontrollerte PUK heller ingen områder som direkte kunne rammes av de tyrkiske angrepene, slik at i hvert fall én konfliktkilde var fraværende. (Imset 1992: 185). Fra mai 1988 var derfor KDP byttet ut med PUK som PKKs partner i Nord-Irak (SAC 1994:37).

3.4.5. Nådeløs kamp (1987-1990)

De følgende årene ble på den ene siden kjennetegnet av PKK sin nådeløse kampanje mot det såkalte landsbyvakt-systemet (Köy korucu), og på den andre siden av myndighetenes stadig mer systematiske aksjoner for å knuse geriljaen med militære midler. I denne perioden ble PKK bl.a. beskyldt for tvangsrekruttering og bortføring av ungdommer (både jenter og gutter helt ned til 13-årsalderen, Imset 1992:93), for å drepe sivile kurdere (inkludert kvinner og spedbarn) og for å tvinge landsbyer til samarbeid (frem for frivillig engasjement). Meldingen var at alle som fant på å samarbeide med staten ville bli likvidert, og at det ikke fantes noen unnskyldninger. På et tidspunkt i 1987 ble sammenlagt 38 personer drept i løpet av bare tre aksjoner. Det ble også sendt ut drapstrusler mot medlemmer av det regjerende Moderlandspartiet og nasjonalforsamlingen, og mot jurister, leger og lærere som jobbet aktivt mot kurderne. Andre personer kunne dessuten bli utsatt for "avstraffing, nøytralisering eller tvunget eksil" eller til å utføre diverse tjenester for geriljaen. Endelig ble det utpekt økonomiske og industrielle mål, og Öcalan sendte ut ordrer om å bruke sabotasje, f.eks. gjennom å avspore tog eller plassere bomber ved lokale fabrikker (Imset 1992:49-53). Også skoler ble utsatt for angrep, ettersom PKK mente de ble brukt til å gjennomføre assimilering (dvs. tyrkifisering) av det kurdiske folket og fordi det kurdiske språket fortsatt var forbudt. I årene 1987-89 overfalt PKK trolig 137 skoler og drepte 18 lærere. Ved utgangen av 1991 var mer enn 1000 skolebygninger blitt angrepet, og resten var tatt over av militæret. Mer enn 10.000 elever hadde ikke lenger tilgang på skolegang (Imset 1992:82). På dette tidspunktet ble skoleangrepene imidlertid innstilt, etter at PKK sammenlagt hadde drept kanskje 90 lærere (NOTE 66).

For det meste ble det likevel ved likvideringen av landsbyvakter og regimevennlige landsbyoverhoder ("muhtar"), noe som ble gjennomført nesten ved hver eneste aksjon. Og hvis ikke det tenkte målet var hjemme idet geriljaen dukket opp, gikk det i stedet utover familien (NOTE 67) (O’Ballance 1996:156). I en region med tradisjoner for både blodfeider og blodhevn var dette ikke et nytt fenomen, men likevel vakte det skarpe reaksjoner også i de andre kurdiske organisasjonene: Ikke minst KDP benyttet anledningen til å ta ytterligere avstand fra PKK, og gikk til harde tiltak mot peshmergaer som fortsatt opprettholdt "solidaritetspakten" fra 1983 mellom de to partiene. Flere folk i landsbyene valgte imidlertid å aktivt begynne å støtte PKK, bl.a. av frykt for å bli antatt som kollaboratører og følgelig ende opp i skuddlinjen. Samtidig nølte ikke PKK med å være gavmilde over for vennligsinnete landsbyer, f.eks. ved å tilby gratis legehjelp eller medisiner.

Alene i september 1989 ble det bortført 102 personer, mest ungdommer mellom 16 og 20 år, men også lastebilsjåfører og lærere. Myndighetene mente dessuten at fra jul til august hadde det blitt bortført hele 150 mennesker. Poenget var åpenbart å bortføre ungdommer som nærmet seg vernepliktsalderen, og få dem til å avtjene "verneplikt" for den kurdiske geriljaen istedet. Hvis en familie hadde bare én sønn, ble han ikke bortført. Hvis det var to barn, ville den eldste bli bortført. Konkret ville en PKK-enhet gå inn i en ubevoktet landsby, samle alle innbyggerne på et beleilig sted, propagandere for sin organisasjon og så be folk om å bli med dem. Hvis det ikke var noen frivillige, ville de kanskje velge noen ut selv. Etterhvert begynte Ankara likevel å få mistanker om at PKK ikke nødvendigvis tvang folk til å delta, men bare fikk det til å se slik ut for å beskytte rekruttene og deres familier. Det var heller ikke sikkert at alle var egnet til å bli geriljasoldater, eller de trengte dem kanskje til andre formål tilbake i deres landsbyer. Derfor var PKK ikke interessert i at staten skulle begynne å mistenke de "bortførte" for noe. På denne måten klarte de trolig å verve flere hundrevis av ungdommer i løpet av 1989, og alene i Hakkari ble det rapportert om fler enn 1.000 nye rekrutter. Det var på dette tidspunktet at PKK fikk sitt virkelige gjennombrudd blant folk; heretter har PKK verken manglet kampvillig personell eller lokale kontakter — nærmest tvertimot.

3.4.6. Fremganger og tilbakeslag (1987-1990)

Slutten av 80-tallet var likevel på ingen måte bare preget av fremganger. Tvertimot hadde det vært tildels svært vanskelig å "bite seg fast", og partiet hadde måttet skrinlegge flere av sine prosjekter; en overgang var det f.eks. planer om å opprette "frigjorte områder", men det ble utsatt akkurat som de feilslåtte "oppstandene" i 1985. I tillegg led partiet en rekke viktige militære nederlag særlig i 1989, og ikke minst lokalbefolkningen ble utsatt for store lidelser.

I 1987 besluttet den tyrkiske regjeringen å for alvor sette hardt mot hardt: Det ble utnevnt en regionalguvernør (Hayri Kozakcioghlu) med nærmest absolutt makt (O’Ballance 1996:167), og det ble satt et sterkt press på de ulike stammene til å fortsette innen landsbyvaktsystemet. I mars 1988 kom militæret ved et tilfelle over 20 ARGK-soldater på en spesialmisjon i Nusaybin (NOTE 68) og noen måneder senere ble det beslaglagt 25.000 kuler ved den syriske grensen. De tyngste slagene kom likevel først ved inngangen til 1989, som følge av at tre høytstående ledere var blitt tatt til fange og knekket under forhør (NOTE 69). I løpet av februar-mars ble flere titalls partimedlemmer pågrepet i Garzan-regionen (inkl. Silvan, Siirt og Batman), mens hele organisasjonen ble blottlagt i Mardin (Imset 1992). Følgelig kunne heller ikke vår-offensiven finne sted i mars måned som vanlig, men først i mai der kullminene i ?irnak ble angrepet med raketter og maskingevær. På stående fot fulgte 20 unge gruvearbeidere med opp i fjellene, evt. "ble bortført" (SAC 1994:37). Militæret svarte straks med å ramme et ARGK-gjemmested med 12 geriljasoldater, inkludert tre regionale ledere og en syrisk statsborger. Med ødeleggelsen av Botan-gruppen var PKKs organisasjon på kort tid blitt nærmest totalt eliminert i to viktige regioner og hardt rammet i en tredje. I følge de lokale myndighetene var det siden 1987 blitt drept i alt 160 PKK-medlemmer og arrestert 1.500 mistenkte. Med begivenhetene i 1989 ble det nå brakt inn 4.000 nye til forhør, og det ble antydet at PKK-styrken igjen var brakt ned i bare 300 geriljakrigere — med flere partimedlemmer i fengsel enn i felten (O’Ballance 1996:168, 178-179). Omtrent samtidig arresterte det vesttyske politiet Ali Haydar (Fuat) Kaytan, som var blitt identifisert som et medlem av sentralkomitéen (Gunter 1990:57). Og i april 1990 klarte det tyrkiske militæret å ta til fange "Dr. Baran", en person som myndighetene mente var ansvarlig for å planlegge ARGK-operasjoner fra Syria (O’Ballance 1996:181).

Utover sommeren var det dessuten heftige sammenstøt på Cudi-fjellet, der myndighetene etterpå påsto å ha drept 45 ARGK-medlemmer — i tillegg til 23 sivile. Den 80 dager lange operasjonen hadde samtidig gjort at hele fem landsbyer var blitt tvunget til å forlate området og flykte til nærliggende byer — et fenomen som etterhvert ble stadig mer vanlig (Imset 1992-95, O’Ballance 1996:179). I januar kunne f.eks. Van melde at innbyggertallet i byen på kort tid var steget med 30.000 innflyttere, og ett år senere var både Mardin og Cizre blitt fordoblet. I løpet av en enkelt måned det året søkte 3.374 personer fra ni forskjellige regioner etter pass til utenlandsreise. Alene i Mardin-provinsen (ved grensen ml. Syria og Irak) var det 7.426 søknader i den første halvdelen av året, de fleste sannsynligvis lokale assyrere (NOTE 70). Samtidig begynte det å komme stadig fler meldinger om at hele landsbyer ble "evakuert" av militæret, dvs. at befolkningen ble jaget ut og at landsbyen deretter ble enten brent ned eller bombet. Også skog og beplantninger ble brent ned, med økende jorderosjon som resultat.

Fortsatt stod også PKK ganske alene, ettersom både den tyrkiske og den kurdiske venstresiden var svært skeptisk eller direkte motstander av PKKs harde linje. Bare det tyrkiske Dev-Sol støttet aksjonene politisk, mens f.eks. de kurdiske sosialdemokratene i TKSP hadde kalt 15. august-offensiven for "terrorisme" og så det mest som en manøver for å befeste nederlaget til Semir-gruppen. De ulike andre kurderpartiene mente i tillegg at PKKs aksjoner ville kunne fremprovosere en tyrkisk militærintervensjon i Sør-Kurdistan, noe som PKK imidlertid blankt avviste som spekulasjoner og feighet. For PKK-ledelsen talte alt for at de fleste andre politiske kreftene dypest sett bare var systembevarende elementer, som stod i veien for den kompromissløse kampen mot undertrykking (Çelik 1995:28).

Sist, men ikke minst, var PKK også begynt å få problemer i Vest-Europa, selv om det skjedde i takt med at de vant stadig flere tilhengere. Særlig i Vest-Tyskland ble det satt i gang en klappjakt på PKK-medlemmer 1987-88, som myndighetene selv — ved øverste forbundsadvokat (Generalbundesanwalt) Rebmann — kalte for "den største terroristprosessen i Forbundsrepublikkens historie". I 1989 erklærte den samme personen at PKK måtte regnes som "hovedfienden mot den indre sikkerheten" (Völkermordanzeige 1993:117). I Sverige ble PKK til og med koplet opp til drapet på Olof Palme, selv om saken "kurdersporet" etterhvert er blitt henlagt (NOTE 71):

3.4.7. Intern uenighet (1987-1990) KOMPLOTTER, AGENTER, PROVOKATØRER

Endelig var PKK 1987-1990 preget av harde fraksjonskamper, som følge av utviklingen etter den 3. partikongressen. Uenighetene ble særlig satt på spissen fra 1987 etter at Kesire Yildirim (Öcalans kone) var blitt satt i husarrest i Bekaa-dalen (hvoretter hun senere klarte å flykte til Sverige). Likevel kom de først for alvor frem til overflaten etter januar 1989, i takt med ryktene om at fler høystående personer hadde søkt tilflukt hos KDP-Irak eller gitt seg selv over til myndighetene (NOTE 72).

Fler av disse informantene (først og fremst Hamit Çelik, Mehmet Alagöz og Mehmet Emin Karatay) meldte bl.a. om interne utrenskingskampanjer, og at flere titalls partimedlemmer hadde blitt henrettet. En av dem påsto f.eks. at av de 20 nyvalgte medlemmene av partiledelsen i 1986, hadde Öcalan latt fem av dem henrette innen en måned. Sammenlagt hadde kanskje så mange som 61 mistet livet 1988-1989 (derav 12 kvinner), mens 50 var gått til KDP og 34 til staten; andre anslo tallene til hhv. 28, 31 og 28 (Imset 77, 83-84).

Samtidig dukket det opp fler tegn på at det var stiftet utbrytergrupper i protest mot metodene til den sittende PKK-ledelsen, og mot den såkalte "3. konferanse-kursen" som de mente ville bety en "eliminering av partiet" (NOTE 73). PKK på sin side beskyldte dem for forsøk på å introdusere en "nasjonalistisk og pasifistisk samarbeidspolitikk i organisasjonens militærstrategi" og for å "ødelegge partiet fra innsiden". Det ble også trukket frem hvordan de "verken hadde anerkjent partiets revolusjonære linje eller dets ledelse, men tvertimot selv forsøkt å ta over partiet". I det hele tatt var avhopperne alene "radikale, borgerlige, føydale, primitive nasjonalistiske elementer som manglet en revolusjonær forståelse", dvs. personer med en "snever bondementalitet" som "gradvis hadde infiltrert partiet for å få det til å tjene imperialismen" (Imset 1992:164-168)

Splittelsene hang åpenbart mye sammen med motvilje overfor PKKs linje om også å drepe sivile, samt Öcalans jernharde lederstil. Tydeligvis var det en bitter partikamp, og i januar 1989 gikk det mot et brudd mellom partiet og dets offisielle talsperson i Europa, den kjente advokaten Huseyin Yildirim. På en partisamling i begynnelsen av mai 1989 var ett av de viktigste spørsmålene hvordan partiet kunne bevare enheten og unngå ytterligere splittelse. Samlingen fant sted i Syria med de 300 øverste PKK-lederne, pluss observatører fra KUK, Kawa, Rizgarî, PUK, Iraks Kommunistiske Parti, KDP og Komala (Imset 1992:75). Likevel hadde uenighetene fortsatt med å prege partiet, og alene i forbindelse med konferansen var det hele tre personer fra toppledelsen som hadde forsøkt å flykte til KDP-Irak. Dette gjaldt bl.a. den forrige sekretæren for partiets politbyrå (Mehmet Sener), lederen av militærrådet (Sari Baran, også kalt Cangir Hazir) og en av de viktigste sikkerhetsansvarlige (Abdurrahman Kayikci). PKK viste imidlertid ikke noen nåde over for avhopperne, og i løpet av sommeren ble både Sener og Yildirim drept mens de var under beskyttelsen til henholdvis KDP-Irak og politiet i Nederland (NOTE 74). (Imset 1992:164-168)

Situasjonen så dermed ikke ut til å ha bedret seg før under den 4. kongressen i desember 1989, hvoretter de åpne konfliktene stilnet noe av: Kongressen hadde endt opp med et flertall for å ta offentlig selvkritikk på vegne av partiet, og med å fordømme de "føydale avvikene" i den forutgående perioden. Heretter skulle PKK bare gå etter militære og økonomiske mål, og det kom nye retningslinjer for "den korrekte behandlingen av massene". Hovedkritikken gikk på at "grupper innen partiet" hadde brakt geriljaen i direkte konfrontasjon med lokalbefolkningen og følgelig bidratt til å underminere den folkelige støtten. I tillegg hadde lokale geriljaledere satt i gang overmodige og dermed selvmorderiske aksjoner, slik at ARGK i enkelte tilfeller hadde tapt opp til 100 mennesker pga. "et øyeblikks vrede". Det ble også slått fast hvordan det var et generelt problem med kommandanter som ikke lystret ordrer i felten, eller som ga mangelfull rapportering tilbake. Noen ble til og med beskyldt for å ha misbrukt organisasjonens rekrutter og fasiliteter for å fremme egne interesser, f.eks. i slektsfeider o.l., dvs. at enkeltstammer hadde forsøkt å utnytte geriljaen til sine egne formål.

Tre personer ble hengt ut som de ansvarlige for en rekke feilvurderinger og overgrep, mens en fjerde (som hadde vært i husarrest siden våren 1989) ble beordret henrettet. De tre første ("Metin", Kor Cemal og Cemil "Hogir" Ishik) var alle høystående kommandanter som var blitt innsatt etter utrenskingene tidligere på året, mens den siste (?ahin Balic) hadde vært Öcalans høyre hånd frem til for litt over et halvt år siden. Mye tydet dermed på at de var blitt utpekt som syndebukker, slik at Öcalan selv kunne gå fri (Imset 1992:221-228). Samtidig påstod Öcalan at han personlig hadde vært utsatt for et komplott, etter at omkring 200 spesialagenter hadde forsøkt å infiltrere partiet gjennom Libanon og Syria for å drepe partilederen. Derfor hadde det vært nødvendig med ekstra strenge sikkerhetstiltak, og samtlige var angivelig også blitt fanget og deres avhør tatt opp på video. 20 slike avhør ble offentliggjort i 1990 (Imset 1992:82-84).

3.4.8. Kontrageriljaen bygges opp

Samtidig med disse stridighetene innad i organisasjonen begynte militariseringen av samfunnet å nå hittil uante høyder, med tilsvarende konsekvenser for hverdagen i regionen. Alene som følge av kullmine-operasjonen i mai 1989 var 3.000 nye soldater blitt utstasjonert ved ?irnak/Cizre, i tillegg til de 7.000 kommandosoldatene som allerede var innkvartert langs grensen i forlatte skolebygninger; staten hadde selv nedlagt 100 skoler tidligere på året pga. urolighetene (Imset 1992:87). Ved inngangen til 1980-tallet var det trolig 100.000 tyrkiske soldater og gendarmer som var satt i beredskap mot kurderne (O’Ballance 1996:178), men mot slutten av tiåret var det samlete antallet tropper gått opp til 200.000 (McDowall 1996:425). Også antallet landsbyvakter vokste, etter at månedslønnen var blitt satt opp fra TL 42.000 i 1985 til TL 369.000 i 1989 (en nidobling), og etter at lokalkommandøren hadde satt 13 stammeledere i fengsel og underkastet dem tortur for å fortsette. Flere plasser ble landsbyboere dessuten tvunget til å ta mot våpen uten rett til å levere dem tilbake igjen. På denne måten kunne antallet landsbyvakter passere 18.000 mennesker i 1990, selv om systemet bare ett år tidligere hadde vært i full oppløsning pga. effektiviteten til PKK, og antallet vakter hadde vært nede i rundt 8.500 (Imset 1992:87). Samtidig kunne avisene avdekke hvordan stadig fler lokale byggeprosjekter o.l. bare ble gitt til stammer tilknyttet vaktsystemet. Lokale myndigheter måtte innrømme at de slik sett bidro til å opprettholde stammenes eksistens, ettersom det i alt ble ganske store summer i utbytte: I 1991 var månedslønnen steget til TL 1,7 millioner ($230) — i en region der det årlige BNP var litt over $300 — mens antallet vakter økte med 50% til hele 30.000 personer ut året. Endelig ble det klart at vaktene sjelden var de prikkfrie borgerne som loven ellers foreskrev (NOTE 75), men tvertimot ofte mer eller mindre kjente kriminelle — dvs. mordere og ransmenn (NOTE 76) — som fikk en mulighet for å bli benådet og etterpå brukte den nye maktposisjonen til å berike seg selv. Flere stammer lot seg også verve fordi de følte seg truet av PKKs angrep mot føydalsystemet, og deres trusler om å konfiskere eiendommer og jord for å fordele det til folk. Flere observatører begynte å påpeke at det på denne måten var oppstått et eget lag av krigsprofitører, som fikk sin hovedinntekt fra vaktsystemet og hadde sterke økonomiske interesser i å la konflikten fortsette på ubestemt tid. Slik sett minnet systemet stadig mer om de gamle Hamidiye-regimentene rundt århundreskiftet som hadde gjort Kurdistan til en av de farligste og mest lovløse regionene i det osmanniske riket (Imset 92:107-117). I 1994 var det kanskje hele 50.000 landsbyvakter på regjeringens lønningsliste (Çelik 1995:36).

Det hadde etterhvert blitt ganske klart for de involverte at den regulære hæren på ingen måte var skikkelig utstyrt til å operere i regionen: Militærstøvler falt fra hverandre etter en måned, og de militære ordrene gitt fra Ankara ga ofte uforutsette eller motsatte resultater lokalt. Hæren klarte heller ikke å finne identifiserbare mål på forhånd, dvs. at de ble tvunget til å bare reagere i ettertid. Konkret førte dette til relativt tilfeldige, men brutale tiltak overfor landsbyer og sivile som på ingen måte hadde vært innblandet (O’Ballance 1996:180). Samtidig begynte generalstaben å klage, fordi de vernepliktige soldatene bare befant seg 18 måneder i hæren og angivelig ikke var profesjonelle nok. Følgelig ble det foreslått å opprette "spesialenheter" (Özel Timler) som skulle være "mer lik bandittene", dvs. være trent og leve som geriljaen, men med motsatt fortegn. I prinsippet skulle også landsbyvaktene være en integrert del av denne kontrageriljaen, og det ble lagt opp til et nært samarbeid både med den statlige etterretningstjenesten (MIT) og gendarmenes nye hemmelige tjeneste (JITEM) fra 1988. Resultatet ble til slutt at hele 12 ulike departementer ble involvert i konflikten, med hæren, politiet og gendarmene og deres ulike hemmelige etterretningstjenester i delvis konkurranse med hverandre, ved siden av regionalguvernørens kontor, landsbyvaktene og Direktoratet for Kontra-Terrorisme (Imset 1992:94). Trass i disse tilsynelatende karrieremulighetene fungerte landsdelen fortsatt som en type "tyrkisk Sibir", eller et indre eksil. Statsansatte eller soldater som var uønsket andre steder — f.eks. pga. maktmisbruk, korrupsjon eller en bestemt politisk overbevisning — ville ofte bli overført til en fjern landsby i enten Van, Hakkari eller Siirt, der de selv måtte stå for "underholdningen" (NOTE 77).

Det særlige miljøet viste seg snart å være et ideelt rekrutteringsgrunnlag for det fascistiske partiet MHP, som gikk mot en ny storhetstid utover 90-tallet. Særlig "spesialstyrkene" viste seg å være den perfekte rammen for å dyrke frem nye stormtropper for det gamle partiet til Alparslan Türkesh. I 1993 var det dessuten blitt så mange "spesialenheter" at de kunne få status som en egen "spesialarme" på hele 20.000 mennesker, størsteparten med idealer og metoder (raselære, førerdyrking, militarisme etc.) som til forveksling er lik tradisjonell nazisme eller fascisme (Çelik 1995:36).

Metodene for krigføringen ble stadig mindre begrenset til militæraksjoner mot geriljastyrker, og tok stadig mer karakter av en total utryddingskring på alle felt, både militært, psykologisk og politisk. Den hyppigste sammenlikningen ble "å tørke ut vannet for å få tak på fisken". Krigen ble utvidet til også å gjelde sivilbefolkningen som ble antatt å støtte geriljaen, noe som dermed ofte ble en selvoppfyllende profeti. I sporene til både landsbyvakter og "spesialstyrker" fulgte henrettelser (ofte regelrette massakrer på titalls ubevæpnete demonstranter og sivile), skamfering av ofre, massevoldtekter, tortur, ydmyking og forfølgelser inkludert avbrenning av hele landsbyer. I 1988 påstod PKK at de for første gangen var blitt utsatt for kjemiske våpen (Çelik 1995:39). Januar 1989 ble det dessuten dokumentert at innbyggerne i landsbyen Yeshilyurt i Cizre-provinsen var blitt tvunget til å spise menneskeavføring (Gunter 1990:51). Denne saken ble forøvrig brakt inn for menneskerettsdomstolen, hvor de kurdiske innbyggerne til slutt fikk medhold.

Situasjonen ble mer og mer preget av åpen krigføring (Imset 1992:97), og Tyrkia begynte å oppleve den største interne folkevandringen i republikkens tid — fra landet til byen og fra øst til vest (Imset 1992:114). I følge menneskerettskilder ble 295 landsbyer ødelagt frem mot utgangen av 1989 (svarende til 30.000 mennesker på ett år), og i mars 1990 var tallet oppe på 400 (Ciment 1996:52). Ved slutten av 1994 var tallet på avbrente landsbyer minst 2.000, med over 750.000 hjemløse mennesker til følge. Regjeringen mente antallet var 300.000, mens PKK påstod det var mellom 1,5 og 2 millioner (McDowall 1996:426, Ciment 1996:101). I tillegg kom de to flyktningebølgene av kurdere fra Nord-Irak, dvs. nærmere 90.000 i 1988 og en halv million i 1991. Begge folkevandringene kom i kjølvannet av mislykkete opprør mot Saddam Hussein, og regimets påfølgende straffeaksjoner mot sivilbefolkningen. Første gangen var rett etter Iran-Irak-krigen (NOTE 78) og andre gangen skyldtes det oppgjøret etter Golf-krigen (NOTE 79). I begge tilfellene var den tyrkiske regjeringen svært lite begeistret over utsiktene til spredning av opposisjonelle idéer. Følgelig ble flyktningene betraktet med den største mistenksomheten og bl.a. internert i teltleire omringet av piggtråd. I flere år har de levd isolert fra de lokale kurderne, og er blitt tvunget til å finne seg i svært dårlige levevilkår (NOTE 80).